Psykolog Hedda Bratholm Wyller

Tekst: Vegard Bruun Bratholm Wyller, professor i medisin og forskningsleder

«Stress» er et mye brukt ord i dagligtale – alle har vi «stressende» opplevelser av og til, og da trenger vi etterpå å «stresse ned». Vi har også en intuitiv opplevelse av at stress er nært forbundet med kroppen, jf. uttrykk som «stresshodepine». Mange søker hjelp for å mestre eller bli kvitt stress; varianter av kognitiv atferdsterapi er mye brukt, ofte i kombinasjon med mindfulness eller tilsvarende meditative teknikker.

Dagligspråkets bruk av ordet «stress» er slett ikke feil. Men i biologisk og medisinsk sammenheng har begrepet en mer presis definisjon: Stress omfatter alle belastning vi kan utsettes for – og med belastninger menes her ikke bare situasjoner som stort arbeidspress eller vanskelige sosiale relasjoner, men også rent fysiske belastninger som infeksjoner, kroppslige skader, smerte og matmangel. Felles for alle disse belastningene er at de kan skade oss dersom kroppen ikke mobiliserer en forsvarsmekanisme, ofte omtalt som «stressresponsen» eller «stressreaksjonen». Stressresponsen har som overordnet mål å gjenopprette indre kroppslig likevekt (for eksempel sikre stabilt blodtrykk og stabilt blodsukker – begge deler helt avgjørende for hjernens funksjon), og samtidig sette oss best mulig i stand til å unngå eller bekjempe den belastningen vi er blitt utsatt for. Dette siste har gitt opphav til uttrykket «fight-or-flight»: Når vi opplever noe truende blir kroppen satt i «alarmberedskap» slik at vi blir i stand til å flykte eller slåss mest mulig effektivt. Når belastningen (hva den enn måtte være) er overvunnet, vil også stressresponsen avta og til slutt «nullstilles» – vi kan forestille oss at kroppen går tilbake til «hvilemodus».

Stressresponsen styres fra hjernen, men er automatisert, ikke-viljestyrt og i stor grad ubevisst. Et sentralt element er endret aktivitet i det autonome (automatiske) nervesystemet, som forbinder hjernen med alle øvrige organer i kroppen. Det autonome nervesystemet har to deler – den parasympatiske delen og den sympatiske delen – som ofte har motsatte funksjoner. Vi kan forestille oss parasympatikus som en «brems». Denne delen av det autonome nervesystemet er særlig aktivt under søvn og hvile, og bidrar til fordøyelse og reparasjon. Sympatikus er som en «gasspedal», som gir høyere puls og blodtrykk, høyere blodsukker og mer blodstrøm til musklene. Sympatikus er «skrudd på» ved kraftig fysisk aktivitet.

I tillegg til endringer i autonom nerveaktivitet, innebærer en stressrespons også endring i flere hormoner. Hormonet adrenalin øker raskt, og har mye av de samme effektene som økt sympatikus. Hormonet kortisol øker noe langsommere; sammen bidrar disse hormonsignalene blant annet til frigjøring av næringsstoffer (sukker og fett) fra kroppens lagre. Hormonelle endringer har også betydning for immunsystemet: Noe forenklet er en stressrespons forbundet med betennelsesaktivering (som blant annet bidrar til reparasjon etter skader), mens aktiviteten i det spesifikke immunforsvaret (som er særlig viktig for å beskytte oss mot virusinfeksjoner) blir litt dårligere. Dette kan bidra til å forklare noe mange har opplevd: at stress gjør oss mer mottakelige for forkjølelser, og mer utsatte for f.eks. «munnsår» (som skyldes reaktivering av herpesvirus).

I tillegg til disse omfattende endringene i kroppen, skjer det også endringer i hjernen selv. Ved stressresponser blir vi mer «på vakt», og får mindre evne til å konsentrere oss om én bestemt ting – det er som om vi alltid er på utkikk etter farer i omgivelsen. Vi opplever gjerne ubehagelige følelser, spesielt angst, og endrer atferd – vi forsøker automatisk å unngå den belastningen som utløste stressresponsen.

Selv om stressresponsen er ganske ensartet på tvers av belastninger, vil styrken selvsagt variere: Oppreist stilling er for eksempel forbundet med en lett sympatikusaktivering, men vi har sjelden en bevisst opplevelse av «stress» i denne situasjonen. Er vi virkelig sultne, oppstår det en litt kraftigere stressrespons, som i tillegg til sympatisk aktivering også innebærer ubehagelige følelser (av å være sulten) og atferdsendring (vi finner oss mat). Ved skade og smerte er stressresponsene kraftige – og svært kraftige blir de selvsagt om skadene er omfattende, eller om det som skadet oss (for eksempel en løve, tenk på steinaldermennesket!) fortsatt er til stede og representerer en trussel.

Normalt er en belastning – og den tilhørende stressresponsen – forbigående. Men det hender at en belastning kan være langvarig – dette er ikke minst tilfelle ved mange sosiale belastninger, som vanskelige relasjoner eller arbeidsforhold. Da blir også stressresponsen langvarig, og får en litt annen karakter enn ved akutte belastninger. Langvarige stressresponser kan dessuten oppstå selv om selve belastningen som utløste dem, etter hvert forsvinner. Det er som om kroppens alarmsystemer «henger seg opp» – man blir gående i «vedvarende beredskap», selv om det ikke lenger finnes noen belastning man trenger å beskytte seg mot.

Slike «opphengte», vedvarende stressresponser er et kjennetegn ved flere psykiske og psykosomatiske sykdommer og plager. Det sees for eksempel ved post-traumatisk stressforstyrrelse (PTSD), som jo utløses av sterke belastning, for eksempel krigserfaringer. Hos soldater med PTSD kan kroppen oppføre seg som om man fremdeles er i en kampsone, selv om man for lengst er kommet hjem og er utenfor fare.

Vedvarende stressresponser – enten de skyldes langvarige belastninger eller at de har «hengt seg opp» – kan ha negative konsekvenser for helsen på lang sikt. Det er blant annet økt risiko for hjerte- og karsykdommer, andre psykiske lidelser og enkelte kreftformer. I tillegg kan de pågående stressresponsen i seg selv gi plager som konsentrasjonsvansker, søvnløshet, angst, osv. Dette er i sin tur belastninger som kan forsterke stressresponsene – man kan med andre ord lett komme inn i en ond sirkel. Behandling av vedvarende stressresponser kan derfor være viktig av flere grunner.